Kartet nedenfor viser en del av næringsveiene i Bærum (i den aktuelle tidsperioden), og hvor de foregikk. Man kan klikke på navnene ("Guriby") for å komme til siden der næringsveien er omtalt, eller man kommer til siden om gården der næringsveien er omtalt. NB: Når man kommer til siden med omtale, må man bruke tilbakepila (vanligvis oppe til venstre på skjermen) for å komme tilbake til dette kartet (ikke klikk på "Tilbake til startsiden"). Plasseringen av gårdene er ikke helt nøyaktig. På kartet er det bare tatt med de stedene som er omtalt på egne sider på dette nettstedet.

Kalkbrenning
Under Middelalder i Bærum så vi at det kan ha vært produksjon av murkalk i Bærum allerede på 1100-tallet. De første dokumenterte kalkleveransene man kjenner til ble gjort i 1528. Store byggeprosjekter som kirker, klostre og Akershus festning hadde behov for kalk.

Det kom etter hvert såkalte bondekalkovner ved mange gårder i Bærum, og salg av murkalk ble en viktig inntektskilde. Vi kan finne rester av slike ovner flere steder. Ved Ringi er det rekonstruert en slik ovn. Disse ovnene hadde store leveranser til Akershus festning på 1500- og 1600-tallet. (se kartet nedenfor). For bøndene var dette en viktig inntektskilde. Mange bønder foretrakk å drive kalkbrenning istedenfor kullbrenning og kullkjøring til jernverkene.

Senere, på 1800-tallet, kom de industrielle kalkovnene som hadde større kapasitet.

Se også Mer om kalkbrenning

Militære plikter
På 1600- og 1700-tallet gikk mer enn tre fjerdedeler av statens utgifter til militære formål. Som vi har sett kom mye av pengene til å dekke dette fra skatter, men tollinntekter utgjorde den viktigste inntektskilden for staten. I tillegg til skattene merket folk flest militære aktiviteter ved at de måtte holde seg med visse våpen som skulle være i forskriftsmessig stand. Det var også hver manns plikt å dra i felten når det ble krevd; hæren var et bondeoppbud. Men krigerhåndverket utviklet seg, og det ble vanlig i Europa å ta i bruk velutrustede, profesjonelle krigere, leiesoldater. Et udisiplinert bondeoppbud med alskens improviserte våpen kunne ikke konkurrere med slike tropper, og også i Norge ble derfor hærordningen lagt om. Skatteinntekter ble etter hvert brukt til å betale vervede ryttersoldater.

Det ble opprettet soldatlegder, grupper av gårder som skulle være basis for utskrivingen av soldater. Hver legd skulle stille en fullt utrustet soldat. På 1640-tallet skulle tre gårder stille med en soldat. Det ble etter hvert en ordning der det ble betalt inn til en sentral kasse som sørget for å utrustningen til soldatene.
En fordel med den nye hærordningen var at den ga muligheter til hyppigere kontroll og framfor alt til regelmessig øving av mannskapene. Dette foregikk lenge på kirkebakken, etter avsluttet messe. Det var en selvsagt ting at folk kom til kirke; kirkebakken var et viktig møtested, og kirketukten var streng. Så kom da også de utskrevne soldatene med sine våpen, som de satte fra seg i våpenhuset under selve gudstjenesten. Etterpå var det mønstring og eksersis. Det gjaldt å lære soldaten
"en anstændig positur", enten han var til fots eller til hest. Militærutstyr som ikke var personlig, for eksempel telt, ble oppbevart i kirken.

I 1774 ble kirkeeksersisen avskaffet og erstattet av 12 dagers årlige øvelser. Samtidig ble det etter hvert anlagt
eksersisplass ved Lysaker. Det ble også bygget spesielle telthus (hus for lagring av militært utstyr). Offiserene ble tildelt bestemte gårder i bygda der de skulle ha visse ytelser. I Bærum var gårdene Vøyen, Berger og Gyssestad offisergårder.

Dermed var infanteriet brakt i orden. Men landet måtte også ha et kavaleri! Det ble opprettet såkalte rytter- eller dragonkvarter, en eller flere gårder som i fellesskap skulle stille, underholde og utruste en ryttersoldat og hans hest. Ordningen ble innført i 1663. Det var bare større gårder som Grav, Blommenholm, Hosle, Haslum og Løkeberg som ble utpekt til dragonkvarter. Å holde en hest, hingst eller vallak, betydde ekstra utgifter og bryderi for bonden, men samtidig gjorde han seg selvsagt nytte av den. Fordi det var satt spesielle krav til størrelsen, var dette som regel gårdens staseligste hest, godt egnet til å ri til kirke på om sommeren og til å spenne for kirkesleden vinterstid. Men dragonhesten skulle alltid være beredt til militær innsats, og måtte derfor ikke slites ut i tungarbeid som pløying.

I Norge ble individuell verneplikt for landbefolkningen innført i 1799, men det var det anledning til å kjøpe seg fri.

I Sjuårskrigen (1563–1570) og i Kalmarkrigen (1611–1613) var det ennå det gamle bondeoppbudet av alle våpenføre menn som måtte i ilden. Denne hæren viste seg mer og mer ubrukelig, ikke bare på grunn av manglende stridsevne, men like mye fordi soldatene seg imellom ble enige om å gå hjem igjen. Under Kalmarkrigen deserterte minst et par tusen slike bondesoldater, og bøndene på begge sider av grensen mellom Sverige og Norge inngikk avtaler om at de skulle holde fred med hverandre uansett hva myndighetene sa.
Den nye legdshæren som er omtalt ovenfor fikk sin første erfaring i ulike trefninger med svenske soldater senere på
1600-tallet. Der var trolig mange soldater fra Bærum med, men vi vet lite om hvilke opplevelser disse hadde.

Bærum ble krigsskueplass i forbindelse med at Karl XII av Sverige forsøkte å erobre Norge i Den store nordiske krig (1700−1721). I 1716 forsøkte svenskene å overvinne de norske styrkene som var stasjonert ved Gjellebekk i Lier, men klarte ikke dette. Gjellebekk skanse ligger i skogen rett nord for E18, litt vest for Liertoppen Kjøpesenter. Svenskene forsøkte isteden å gå over Krokskogen til Nordkleiva, og dermed omgå Gjellebekk. Dermed kunne de rykke frem til Drammen og videre til de rike sølvgruvene på Kongsberg. Ved Nordkleiva lå det norske styrker som stoppet svenskene, og svenskene hadde store tap. 28 svensker og tre nordmenn falt. Men svenskene ga seg ikke. Karl XII, som da sto inne i Lommedalen, vurderte nye angrep. Kari Hiran, som bodde på Hiranplassen (som nå heter Benteplassen) midt på Krokskogen, lot seg ta til fange ved Langebrutjern. Hun fortalte under avhør at Nordkleiva var forsterket med mange hundre mann. Dette medvirket til at svenskekongen oppga erobringen av Norge.
I et brev fra 1720, i forbindelse med at bøndene i Lommedalen ba kongen om ettergivelse av bøter, skriver Stiftamtmannen at han anbefaler ettergivelse fordi bøndene "under det første fiendtlige anfall i 1716 viste så stort troskap og mot, at de lukket øynene til mange svensker, både under fiendens anmars til Krokskogen og hans retirade etter slaget der". Lommedølene var altså i nærkamp med fienden.

Kirken
Asker, Tanum og Haslum var opprinnelig tre selvstendige kirkesogn, hver med sin sogneprest. I senmiddelalderen, etter svartedauden, ble de slått sammen til ett prestegjeld med Askerpresten som felles sogneprest. Kirkene på Tanum og Haslum ble annekskirker. Denne ordningen varte til 1894.

Til presteembetet hørte jord som presten fikk inntekter av. I 1661 rådde presten over 6% av jorda i Asker og Bærum.
Presten hadde også andre inntekter blant annet i forbindelse med sine tjenester som konfirmasjon og begravelser. For eksempel skulle han ha en ku ved begravelser, dersom det gjaldt en bonde eller bondekone som eide 6 kyr eller flere.
Videre kom tiende som på første del av 1600-tallet utgjorde omtrent 70 tønner korn i et normalår.
Presten brukte sine inntekter blant annet til å brødfø sin egen familie, til tjenestefolk han hadde og til noe vedlikehold av prestegården. Siden inntektene ofte var i naturalia, måtte presten også være handelsmann for å få omsatt disse til penger.

I livssynsspørsmål var samfunnet på 1600- og 1700-tallet ganske ensrettet. Prestens ord gjenspeilte det eneste offentlig anerkjente syn på livet og menneskene. De få bøkene som fantes blant folk var først og fremst salmebøker, bibler og postiller, samt en og annen lovsamling. Alt som ble utgitt på trykk var gjennomlest og godkjent av myndighetene som stadig var på vakt mot tanker som allmuen ikke hadde godt av.

Kirketukten var en betegnelse på lover og regler som regulerte forholdet mellom kirken og enkeltmennesket. Blant annet var det forventet at alle mennesker skulle gå regelmessig i kirke, og at alle konfirmerte med jevne mellomrom skulle komme til alters. I praksis var det vanlig å kreve at voksne menn og kvinner skulle komme til alters minst en gang i året. Den som uteble i lengre tid, og ikke hadde rimelig grunn, måtte skrifte offentlig for prest og menighet. Det foregikk på den måten at vedkommende tok plass i koret i kirken umiddelbart etter selve prekenen, bekjente sin synd og ba om menighetens forbønn. Deretter meddelte presten syndsforlatelse, og så var han eller hun atter verdig til å gå til Herrens bord. Blant dem som hørte på, vakte disse skriftemål kanskje både medlidenhet og skadefryd.

Organiserte lekmannsbevegelser forekom ikke på 1600-tallet og de første tiårene av 1700-tallet. Men så begynte det å vise seg tendenser til slik virksomhet, og i 1741 kom det en forordning, konventikkelplakaten, som forbød alle religiøse sammenkomster så sant de ikke var tillatt av sognepresten. Denne forordningen sto ved lag til 1842.

Veier og post
Det var bygdefolk som skulle holde veier, bruer og enkelte brygger ved like. Veiene skulle planeres med et dekke av stein, sand, grus eller bark. Dette kunne være en krevende jobb, og det var strenge straffer hvis arbeidet ikke ble gjort. Materialene måtte de holde selv. Fra 1670 ble det ordnet slik at hver gård, eller gruppe av gårder, fikk ansvar for bestemte veistrekninger. Mot slutten av 1700-tallet ble veiene delt inn i roder, med rodemestere som kontrollerte at bøndene overholdt sin plikt. Pliktene i forbindelse med veier og skyss var særlig belastende for Bærumsfolk. Bygder som lå nær hovedstaden fikk etter hvert ekstra stor trafikk på veiene.

Det ble oppnevnt en del skysskaffere som skulle stå til tjeneste når det kom reisende, enten de var folk som hadde fri skyss eller det var betalende. Skyssen skulle skje til neste skysskaffer.

Det ble oppnevnt postbønder langs hovedveiene. Disse hadde en slags stafettordning og plikt til å få posten frem. Ordningen skrev seg fra 1647, da de første regelmessige postrutene ble opprettet. Lenge gikk posten bare en gang i uken. Først i 1805 ble det to turer i uken.

Middelalderveien (Bispeveien, pilegrimsled og oldtidsvei)
Middelalderveien (Bispeveien, pilegrimsled og oldtidsvei) som biskop Jens Nilssøn fulgte på sin visitasreise til Ringerike i 1594, gikk utenom (nord for) Stabekk og over Haslum, .
Senere kom imidlertid to store hovedveier som gikk over Stabekk: 
Kongeveien (Sølvveien) gjennom Drammen til Kongsberg og Den bergenske kongevei mot Ringerike. Veiene het kongeveier fordi Kongen var ensbetydende med staten, og dette var statens veier. Navnet kom ikke av at kongene reiste mye på disse veiene. En kongevei skulle være fremkommelig med hjuldoning.

Kongeveien (Sølvveien) gjennom Drammen til Kongsberg
Omkring 1665 ble kjøreveien mellom Christiania og Drammen bygget ferdig, Dette var den gamle Kongeveien som ikke først og fremst skulle forbinde Christiania med Drammen, men som skulle være en forbindelse til Kongsberg, der man hadde funnet sølv. Kongeveien fulgte stort sett veien som i dag heter Gamle Drammensvei. Gamle Drammensvei bærer på mange måter preg av å være en gammel vei, både når det gjelder bredde og plassering i terrenget. Se Kart over Gamle Drammensvei.
Til tross for bøndenes vedlikehold kunne man neppe kjøre hele veien med hest og kjerre før omkring år 1800. All transport den gang gikk på hesteryggen med kløvsadel eller ved å slepe lasten etter hestene.
Ferdselen var beskjeden til å begynne med. I 1818 ble det opprettet en rute med hester og vogn to ganger i uken hver vei. Denne var beregnet på passasjerer og fraktgods. Først i 1837 ble det regelmessig kjøring hele uken, og få år etter kunne avisene melde at selskapet "nå hadde fått en smakfull og bekvem vogn der i regelen bringer passasjerene frem til Drammen på 5 timer".

Den bergenske kongevei
Den bergenske kongevei følger Kongeveien til Kongsberg frem til Stabekk. Her gikk fra omkring 1805
Den bergenske kongevei videre vestover. Den sammenfaller for en stor del med det som er Gamle Ringeriksvei i dag. Den passerer Haslum kirke og går over den gamle Øverlandsbroen. Derfra går den videre over Steinskogen, ned til 
Bærums Verk, opp gjennom Lommedalen og over Krokskogen. Fra 1818 var veien postvei.
Se også egen omtale av Krysset Murenveien–Ankerveien
Veien fikk status som kongevei omkring 1830 da Øverlandsbroen ble bygget. Veien ble trolig kalt kongevei også tidligere.
Den nye Ringeriksveien over Sollihøgda ble åpnet i 1859.

Ankerveien
Ankerveien ble bygget i perioden 1791–1793. Peder Anker sto bak denne og mange andre viktige veier i Norge,
Peder Anker var Norges første statsminister (i Sverige), eier av Bogstad gård og eier av Bærums Verk fra 1791. Han trengte en ny vei for blant annet å frakte jern fra masovnene ved jernverkene sine til stangjernshammeren ved Hammeren i Maridalen. En stangjernshammer banket råjernet fra masovnene slik at slaggrester ble fjernet, og man fikk smibare jernstenger. Ankerveien ble en viktig ferdselsåre der det ble fraktet mye annet enn jern. Det fortelles at det på én dag kunne passere
100–150 kjørere med jern, kull, tømmer og korn.

En del gamle veier er også omtalt under Middelalder i Bærum.

Organiseringen og styring av samfunnet
Norge var i union med Danmark fra 1319 til 1814. I denne perioden gikk styringen av landet over fra kongens embetsmenn til lensherrene som fikk all militær og sivil makt. Lensherrene fikk skatteinntektene fra lenet som lønn. Det førte til at de prøvde å presse mest mulig ut av bøndene.

I forbindelse med Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, da Norge kom i union med Sverige og fikk egen grunnlov, sendte Bærum to representanter til valgforsamlingen i Kristiania. Men det var andre som her ble valgt til å representere Akershus amt på Riksforsamlingen.
Bærum hadde likevel en representant på Eidsvoll. Det var Hans Haslum som var sersjant i artilleriet, og som var en av de militære representantene.

Nedenfor følger en kort oppsummering av organiseringen av samfunnet. Dette er grundigere behandlet på siden
Styringen av Norge og Bærum spesielt

Syslemannen (Sysselmannen)
Syslemannen var kongens øverste lokale embetsmann.
Syslemannen var kongens representant i alle grener av lokalstyret. Han sørget for at kongens inntekter, skatter og bøter, kom inn. Han hadde også viktige oppgaver innenfor rettsvesenet. 

Lagmannen
Lagmannen var opprinnelig bøndenes tillitsmann på tinget. Han var en særlig lovkyndig mann som var valgt til å lede lagtingsforhandlingene og veilede om rettsspørsmål. Men han dømte ikke, det var et utvalg av tingbønder som avsa dommene.
Utover på 1100-tallet ble lagtingets lovgivende og dømmende virksomhet redusert. Kongedømmet og kirken gjorde seg stadig sterkere gjeldende på alle områder av samfunnslivet. Fra kong Sverres tid, på slutten av 1100-tallet, ble lagmannen oppnevnt av kongen. Med kongemakten i ryggen kunne han dømme på bygdetingene eller holde egne lagmannsstevner. Bøndenes gamle domsorganer ble dermed fortrengt.

Fogder og futer
Fra slutten av 1300-tallet ble syslemenn i økende grad kalt fogder eller futer. Fogdene/futene styrte fogderier. Fogden/futen hadde politimyndighet, påtalemyndighet og krevde inn skatt og bøter i et landdistrikt.
I norsk folketradisjon var futen i dansketiden en brutal og ubarmhjertig innkrever og håndhever av den myndigheten han hadde fått av Kongen i København. I eventyrene ble han oftest sammenlignet med ulven. Futeembetet var også det mest risikable embetet en danske kunne ha i Norge. I den tidligste fasen av unionstida ble flere av dem drept av krenkede og rasende bønder.

Len og amt
I løpet av 1400-tallet ble syslene til len og syslemennene ble lensherrer.
Fra 1660-tallet ble lenene avløst av amt, både i Norge og i Danmark. Hvert amt fikk sin amtmann utpekt av kongen.
Før 1660-tallet var fogderiene underinndelinger av lensdistriktene, senere av amtene.
Med formannskapslovene av 1837 og opprettelsen av kommuner, ble amtmannens arbeidsområder innsnevret.
I 1919 ble amtene omgjort til fylker, og den nye tittelen for statens representant ble fylkesmann. Akershus amt ble Akershus fylke.

Lensmenn
Bondelensmannen ble valgt blant bønder med godt ry i lokalsamfunnet, og representerte syslemannen eller lensherren (se ovenfor). Bondelensmannen må ikke forveksles med en personer som innehadde et len, og som vanligvis kalles lensherre. Da fogdeembetet ble innført, ble bondelensmannen underlagt fogden. Det var fogden som utnevnte bondelensmannen, men allmuen (vanlige folk) måtte godkjenne valget.
Etter innføringen av enevelde og overgangen fra len til amt på 1660-tallet, var det amtmannen som utnevnte bondelensmenn etter anbefaling fra allmuen.
Lensmannens viktigste oppgaver var opprinnelig å drive inn offentlige fordringer (skatt og bøter) i distriktet på vegne av syslemannen. Han hadde også politimyndighet og kunne blant annet innstevne for lagmannen.

Ting, lagrettemennene og sorenskriverne
Ting var i Norden, i gammel tid, sammenkomster hvor alle frie menn eller særskilt valgte utsendinger møttes og drøftet saker av allmenn interesse, for eksempel lovspørsmål og rettstvister. Tingene fungerte som domstoler, og de store tingene representerte også tilstrekkelig fysisk makt til å fullbyrde dommer. De største tingene, kalt lagting, omfattet store deler av landet.
Bygdetinget var først og fremst domstol, men det det var også et forum der folk kunne få kunngjort avtaler og eiendomshandler, og der myndighetene fikk gjort sine meldinger og krav kjent for allmuen. Der ble samtlige kongelige forordninger opplest for folk etter hvert som de ble utstedt, likeså alle direktiver fra lokale embetsmenn, som amtmann/lensherre, kommanderende general, fut og sorenskriver.
I Bærum fantes ikke tingstuer som var spesielt bygget og innredet for å huse tinget. Man leide seg inn der det var hensiktsmessig, gjerne hos noen som hadde en egnet bygning, ofte på lensmannsgården. På Ekeberg sto en bygning som ble kalt tingstue.

Noen av bygdefolket hadde en mer aktiv rolle på tinget. Det var lagrettemennene. De hadde forskjellige oppgaver i bygdesamfunnet. De var takstmenn når det ble holdt arveskifte, de var rettsvitner og de var deltakere i en rekke andre typer rettshandlinger. På bygdetinget hadde de ennå på 1500-tallet vært de egentlige dommerne, og den gang var det vanligvis en av dem som førte dommen i pennen. Mot slutten av århundret begynte det imidlertid å komme klager over både deres lovkyndighet og deres skriveferdigheter, samtidig som de selv oftere og oftere forsøkte å unngå å dømme i mer kompliserte saker. Som en første hjelp kom det derfor i 1591 bestemmelse om at en edsvoren skriver skulle bistå dem i skrivearbeidet, og dette fikk snart konsekvenser også for deres funksjon som dommere. Ganske snart begynte den svorne skriveren, sorenskriveren, å avansere. Først ble de meddommer (formelt fra 1634) og dernest enedommer i de fleste sakstyper (Christian V's Norske Lov 1687). I praksis var sorenskriveren enedommer atskillig tidligere.

På 1740-tallet ble det skapt to nye institusjoner der bøndene deltok fra første stund. Det var skolevesenet og fattigvesenet.
Se egen omtalen av disse på denne siden.

Jernverkene
Jernverkene er grundigere omtalt på siden Lommedalen og Bærums Verks historie og Fossum Jernverk

Bærums Verk vokste og fikk stor betydning. Beregninger viser at en tredjedel av befolkningen i Asker og Bærum i en periode var involvert i, og var direkte avhengig av, driften ved Bærums Verk. I 1865 viser en folketelling at Bærums Verk var det stedet i Bærum der det bodde flest mennesker. 400 hadde sitt daglige utkomme ved Verket da det ble lagt ned i 1874.

Mange arbeidet direkte med jernproduksjonen. Det var alt fra de som stelte selve masovnen, til de som skar ut former til jernstøpingen. Viderebehandlingen av råjernet med stangjernshammere beskjeftiget også mange mann. Indirekte var mange arbeidsplasser knyttet til jernverkene. Det vart blant mye annet kullbrenning og transport av trekull, malm, jernprodukter, ved, bygningsmaterialer, jordbruksprodukter og folk. Til Bærums Verk ble det i en periode kjørt inn ca. 15000 lass trekull hvert år. Mange lass ble kjørt helt fra Ringerike. Malmskrivergården i Sandvika sørget for å registrere malmleveringene som kom med båter før de ble sendt til Bærums Verk.

Eierne av Bærums Verk eide en mengde gårder i Asker og Bærum. Herfra kunne jernverket få korn og andre matvarer, og det kunne få tilgang på skog til trekullbrenning. Verket fikk tilkjørt store mengder matvarer, mer enn det arbeidsstokken ved masovnene og stangjernshamrene kunne konsumere. Bygdefolk fikk trolig en del av lønna utbetalt som mat og andre varer.
Arbeiderne tok av og til ut mer varer enn de kunne levere tilbake i form av arbeid. Det var også mulig for dem å låne penger. Dermed ble verket viktigere som kredittinstitusjon enn de pengesterke borgerne i byen var. Forholdet mellom bykjøpmann og bonde var også annerledes enn forholdet mellom verkseier og arbeider. Kjøpmennene følte ikke det sammen husbondsansvaret for de som hadde gjeld. Kjøpmannen gikk oftere til rettsak når gjelda ikke ble betalt i tide.

Pengehusholdning kom tidligere til Bærums Verk enn til områdene omkring. Det ble også muligheter for å få opplæring i arbeidet og å skifte arbeid. Det ble sosial mobilitet, det var ikke gitt at man fortsatte med samme yrke som sin far. Samtidig var verksarbeiderne spesialister på sine områder, i motsetning til bøndene som kunne litt av hvert.

På mange måter hadde arbeiderne ved Bærums Verk det bedre en del andre arbeidere i Bærum.
I 1773 ble det fast skole på Bærums Verk for barna i den nærmeste omegnen. Det var den første faste skole i Bærum. Ellers i Lommedalen var det lenge omgangsskole. Ved Fossum jernverk ble det fast skole i 1804.
Det var også et eget sosialt miljø på jernverkene. Helt fra 1700-tallet var det tradisjon å holde sankthansfest på Bærums Verk. Det var maistang, danseorkester, barneleker og fyrverkeri. Bærums Verk musikkorps ble opprettet i 1801.

Mer om Bærums Verk
Litt om bakgrunnen
Kong Christian IV av Danmark-Norge ønsket å gjøre kongeriket selvforsynt med jern.
I 1603/1604 ble det funnet jernmalm (jernglans) i Kirkerudåsen og Eineåsen/Gommerudfjellet, og dette ga grunnlaget for den første jernverksdriften i området. I 1610 inngikk kongen en kontrakt med Paul Smelter fra Tyskland, som var kongens bergverksmann, om at han skulle bygge en smeltehytte på Vøyen. Jernverksdriften startet altså ikke der Bærums Verk ligger nå. Et par år senere ble det også bygget smeltehytte ved Gommerud. Det som foregikk i disse smeltehyttene, var en enkel form for jernfremstilling. Man fikk ikke høy temperatur, man fikk ikke flytende jern og kunne ikke støpe gjenstander som for eksempel kanoner. Man kunne bare lage ting ved å smi, det vil si banke med en hammer på oppvarmete jernstykker.

Landets første masovn, som skulle være mer effektiv enn de første smeltehyttene, ble bygget på Vøyen i 1621/1622. Denne masovnen fungerte imidlertid dårlig.

Fra 1624 til 1640 ble jernverksdriften overtatt av Jernkompaniet som var et privat jernverkselskap. Det var nå ikke lenger Kongen som sto for jernverksdriften.
Man hadde først stor tro på jernverksdriften, blant annet var jernbehovet økende på grunn av tredveårskrigen. Men driften gikk likevel dårlig. Det var en stor flom i 1638 som ødela dammer og bygninger. Dessuten begynte det å bli mindre og dårligere malm å finne i lokalområdet. Driften ble nedlagt i 1640.  

Gabriel Marcelis (Marselis) bygget første Masovn der Bærums Verk ligger nå.
Den store nederlandske finansmannen Gabriel Marcelis (Marselis) ble eier av jernverksvirksomheten i 1641, og bygget opp jernverket der Bærums Verk ligger nå. I 1643 fikk han bygget en dobbel masovn der. I en masovn kunne man få høy temperatur (1200 grader) og fremstille flytende jern til støpning. Med malm (magnetittmalm) som nå ble hentet fra Arendal og Kragerø, kunne man også fremstille renere jern. Det ble først laget kanoner, kanonkuler, spiker og stangjern. Senere ble det laget blant annet geværer, ovner, maskindeler, beslag, rekkverk og balkonger. Kanonene som ble produsert var ikke av beste kvalitet og kunne sprekke. geværsmedene var derimot godt fornøyde med Bærumsjernet.
Bærums Verk laget Løkke bro i Sandvika (1829), Færder fyr (1857) og en del andre fyr og tårn på flystasjoner i Norge.

Stangjern ble laget ved at rujernet (råjernet) fra masovnen ble varmet opp og banket på med en hammer som kaltes stangjernshammer. Ved denne prosessen ble jernet seigere og smibart.

Malmen som tidligere ble hentet lokalt, var ikke så godt egnet for masovnen. Den nye malmen fra Sørlandet kom inn til Sandvika der folk i Malmskrivergården sørget for registrering og kontroll.

Jernverket hadde spesielle privilegier som gikk ut på at det hadde rett til å ta ut malm, rett til å importere fremmede varer tollfritt og rett til bruk av ressurser som skog og vann inntil en viss avstand fra Verket.

Marcelis skapte en levende bedrift. Men han var opptatt av fortjeneste, og noen mener han drev rovdrift på mennesker og ressurser. Store deler av skogen ble hogd ut og havnet i masovnen i form av trekull.
Etter 1660 ble trelasthandel en mer innbringende forretning enn jernverksdrift, og dette var en av grunnene til at Marcelis solgte Bærums Verk.

Familien Krefting. Verkets storhetstid
I 1664 kjøpte Johan Krefting, som hadde tyske aner, Bærums Verk.

Hans enke, Anna Krefting, født Felber, overtok jernverket da Johan døde. Hun styrte det fra 1674 til 1701. I hennes tid var det gode tider for verket.

I 1701 overtok sønnen til Johan og Anna, Hermann Krefting. Da han døde i 1712, overtok hans kone, Anna Krefting, født Vogt, også kalt "madammen på Verket". Hun styrte i 54 år fra 1712 til 1766! Hun var intelligent, og hun var blitt flink med økonomi og husholdning da hun overtok. I hennes tid ble Bærums Verk regnet for å være det største i landet.
I 1716, under "Den store nordiske krig", tok Anna Krefting imot svenskekongen, Karl XII, som ønsket forsyninger til sine soldater. Men Anna skal ha nektet kongen å få nøkkel til provianthuset. Hun bidro også til at bondesoldatene i Lommedalen fikk våpen.
Men Anna Krefting opplevde også vanskelige tider, og måtte selge unna en stor del av gårdene verket eide.
Da Anna Krefting døde i 1766, solgte arvingene Verket til et interesseselskap, som drev det frem til 1773.

Conrad Clausen. Store reformer
I 1773 overtok Conrad Clausen driften. Han var da bare 19 år gammel og hadde et ungdommelig pågangsmot.
Han innførte nye driftsformer som gjorde at masovnen kunne brenne hele året og ikke måtte "blåses ned" når det ikke var nok vann i Lomma. Masovnen ble etter hvert betydelig forbedret, og på 1770-tallet var ovnen kanskje den beste i landet. Jernproduksjonen ble doblet i løpet av en åtteårsperiode. Conrad Clausen døde bare 31 år gammel.

Frederik Julius Kaas
Conrad Clausens enke giftet seg med Frederik Julius Kaas som ble ny verkseier i 1787.

Peder Anker. Bærums Verk ble en del av Bogstadgodset
Peder Anker, den første norske statsminister (under Sverige), kjøpte Bærums Verk og drev dette fra 1791 til 1824. Verket ble da slått sammen med Bogstadgodset. Peder Ankers bedrift besto av masovn og stangjernshammere ved Bærums Verk, Fossum Verk (jernverk), stangjernshammer ved Hammeren i Maridalen og Hakadals Verk.

Herman Wedel Jarlsberg og sønnen baron Harald Wedel Jarlsberg. Masovnen blir slukket for godt.
Da Peder Anker døde i 1824, ble grev Herman Wedel Jarlsberg, Peder Ankers svigersønn, eier av jernverkene. Han var en mektig mann som satt med store eiendommer og var leder av Unionspartiet på Eidsvoll. Ved hans død i 1840 ble driften overtatt av enken, grevinne Karen.
I 1853 ble Bogstadgodset delt mellom sønnene til Herman Wedel Jarlsberg, og Harald fikk Bærums Verk. Dette var baron Harald Wedel Jarlsberg som styrte Verket frem til 1897, og som fikk bygget den nye hovedbygningen (Slottet). Han var også ordfører i Bærum kommune seks ganger.
I Harald Wedel Jarlsbergs tid, nærmere bestemt 22. mai 1874, ble masovnen "blåst ned" for siste gang.

Penger og gjeld.
I samfunnet var det svært lite penger i omløp. Både varer som tjenester ble ofte betalt med motytelser i form av andre varer og tjenester. I et samfunn av fastboende som kjente hverandre, og der vare- og tjenestebytte betydde mer enn kontantomsetning, var et kredittsystem basert på tillit både naturlig og nødvendig. Det var en høyst alminnelig ting å ha «gjeld» til andre bygdefolk. Alle var fortrolige med systemet: Jeg hjelper deg et par dager i slåttonna, og så kjører du litt tømmer for meg til vinteren.
Men folk hadde også gjeld til bykjøpmannen. Det var et vel innarbeidet, fast og varig kredittsystem, akkurat som vare- og tjenestekreditten bønder imellom. Bonden hadde nesten alltid kjøpmannsgjeld, og enhver Kristianiakjøpmann av noe format hadde alltid utestående fordringer i bygdene omkring byen. Systemet må ha virket til fordel for begge parter. Bonden fikk i rett tid det kornet han måtte ha eller de kontantene han trengte til skatt, hestekjøp og annet. Kjøpmannen betinget seg en pris på de varene bonden skulle levere som sikret ham en viss fortjeneste, enten han brukte varene i sin egen husholdning eller solgte dem videre. Den enkelte bondens gjeld ble sjelden svært stor. Kjøpmannen var ikke interessert i at den skulle bli det, i det minste ikke så lenge bonden var leilending og altså ikke hadde fast eiendom å stille som sikkerhet.

I noen få tilfeller var det bonden som lånte penger til bymannen. Det gjaldt blant annet storbonden Paul Voll på Voll og sønnene hans. Allikevel kunne disse bøndene ikke måle seg med storkjøpmennene i byen.

I et slikt samfunn måtte fut, lagmann og prest også være handelsmenn. Det de fikk inn fra bøndene og andre i form av naturalia, måtte omsettes til penger.

Skolen
Omgangsskole var en skoleform som ble brukt i Norge etter at den første skoleloven ble vedtatt i 1739. Men allerede før 1739 var det organisert skole enkelte steder i Bærum, trolig med privatlærere som underviste godtfolks barn mot betaling. Dessuten hadde prestene lenge hatt ansvar for katekismeopplæring, men gjennomføringen av denne varierte.

I omgangsskolen skulle alle barn fra syvårsalderen ha minst tre måneders undervisning hvert år. Men ikke alle barn møtte jevnlig på skolen. Fraværsgrunner kunne være lang vei, vær- og føreforhold og manglende klær og skotøy. I perioder da det var mye arbeid på gårdene, var også mange elever hjemme. Særlig poteten, som kom for fullt omkring år 1800, krevde arbeid av mange små hender.

Lærerne var det presten som pekte ut.

Skoledagen ved omgangsskolen bestod til å begynne med av lesing av religiøs litteratur, og det var Erik Pontoppidans forklaring av Martin Luthers katekisme som var skolens hovedbok. I 1803 fikk sogneprest Jacob Neumann vedtatt et reglement for omgangsskolen som innebar at barna også skulle lære skriving, regning og enkelte andre fag.

Ordningen med omgangsskoler i Bærum varte fra 1744 og frem til utpa 1860-tallet. Parallelt med dette fikk vi de første folkeskolene tilknyttet jernverkene på Bærums Verk og Fossum. Skolen ved Bærums Verk ble omtalt som en ”mønsterskole”.

"Loven om Almueskolen paa Landet" fra 1860, fastskoleloven, bestemte at skolen skulle holdes i et eget bygg. Imidlertid vet man at det tok tid før man fikk opprettet fastskoler alle steder.

Fattigvesenet
Fra gammelt av var det slik at omvandrende fattigfolk ikke kunne avvises vinterstid etter at det hadde blitt mørkt. Da var det hver manns plikt å låne dem hus. I tillegg ble de som var så gamle og syke at de ikke kunne gå selv, ført fra gård til gård slik at byrdene ved å fø og huse dem ble fordelt. En del av tiende som bøndene skulle betale, fikk de, før reformasjonen på
1500-tallet, beholde fordi de skulle ha midler til å ta seg av fattige. Da denne ordningen ble slutt, kan det tenkes bøndene ble mer restriktive med å ta inn fattige. Det ble i alle fall opprettet et system med bygdevektere som skulle holde oppsikt med at fantefolk ikke oversvømte bygda og gjorde det enda vanskeligere for innenbygds fattigfolk. Tatere skulle jages tilbake over bygdegrensene.

I 1741 kom det en forordning som innebar en mer organisert legdsordning. Det ble opprettet legder som besto av en eller flere gårder som hadde plikt til å ta seg av ett fattiglem. Men bare de "rette fattige", de som virkelig trengte det, skulle få hjelp av legden.

Til å overvåke systemet ble det opprettet en fattigkommisjon. Kommisjonen fikk også en fattigkasse til disposisjon. Kassen fikk penger fra alle som ikke var bønder og som ikke deltok i legdordninge. Pengene gikk til underhold av fattigfolk som det ikke var plass til innenfor legdsystemet. Mange privatpersoner bidro også med pengegaver til de fattige.

I 1764 var det 75 "legdsfattige" i Asker og Bærum. Det var hovedsakelig barn og gamle. Det var flere kvinner enn menn. En kvinne som mistet mannen sin, kunne kanskje ha eget arbeid, men betalingen for kvinnearbeid var mye lavere enn for mannsarbeid, og hun fikk fort problemer. De som var på legd var ofte delvis arbeidsføre og bidro en del på gårdene de bodde.

Jernverkene hadde egne fattigkasser som ble finansiert ved gaver fra verkseierne, fast kontingent fra arbeiderne, innkassering av bøter og renter av oppspart kapital.

Finnene kalte den beste granskogen som ble brent for "huutha", og de bråtene som lå lengst unna kalte de "heithi". Nordmennene tok opp disse ordene, og i dag sier vi at et avsides område ligger borti "hutta heiti".

Finnene var til å begynne med ikke velkomne. Det ble laget et eget finnemanntall for å kartlegge dem. Danskekongen hadde gitt ordre om at "Skovfinner, Tryglere (løsgjengere/tiggere) og Jøder ikke maa findes i riket".
Allikevel hadde mange finner skaffet seg bygsel av kongen med rett til å bruke "et stykke skog", uten nærmere angivelse av grenser og utstrekning. Derfor innrettet de seg som det passet dem, også på nedlagte plasser og setre når de sto tomme.
Finnene var kjent for å drive med trolldom, og mange gikk til dem for å bli spådd.
Mange finner var også godt ansett og hadde god kontakt med resten av befolkningen. Bent Finne, Mannen til Kari Hiran som villedet Karl XII, gjorde tjeneste som spion.
Etter alt å dømme ble skogfinnene i Bærum langsomt, men temmelig fredelig, opptatt i bygdesamfunnet.

I Norge er skogfinnenes etterkommere fra 1998 anerkjent som én av fem minoritetsgrupper. (Jøder er en annen minoritetsgruppe. Samer er ikke en minoritetsgruppe, men et urfolk).
Skogfinnenes språk og kultur ble ødelagt ved fornorskningsprosessen de ble utsatt for. Blant annet ble det bestemt at de skulle ha norske navn, ikke de "vanskelige" finske navnene.
Skogfinnene har eget flagg, de har en egen forening, Skogfinneforeningen, og de har etablert et eget
museum, Skogfinsk museum.

Til høyre: Slik kunne en masovn være bygget. Kjernen i masovnen var pipa (a), med sirkulært tverrsnitt. Den var bygget opp av ildfast sandstein. Toppen av pipa kaltes kransen. Her foregikk påfyllingen av ovnen. Temperaturen ble holdt høy ved hjelp av 1–2 store blåsebelger (g). Masovnen måtte ligge ved en foss fordi man trengte vannkraft til å drive blåsebelgene. Når masovnen skulle settes i drift, ble pipa fylt med kull som ble holdt glødende inntil masovnen var gjennomvarm. Deretter fylte man malm og trekull lagvis.
Kilde: Lokalhistoriewiki

Bildene nedenfor viser prosentdel av gårdene i Østre og Vestre Bærum som var eid av ulike eiere på ulike tidspunkt. Tallene er noe usikre. Se grense for Østre og Vestre Bærum på dette kartet.
Opplysningene er hentet fra Koht, Halvdan. (1924). Bærum. En bygds historie 1.

Bjerke (på Tanum)

var prestegård. Den hvite bygningen til høyre er våningshuset fra 1782, med tømmer i veggene som trolig er fra 1600-tallet.
Foto: Knut Erik Skarning

Etter svartedauden økte antall gårder, gjennryddingen etter år uten dyrking var i full gang. Det var nesten dobbelt så mange gårder på 1660-tallet som rundt år 1500. Men folketallet økte mer enn antall gårder. Hver gård kunne være delt i flere bruk, de første husmannsplassene og strandsitterplassene ble etablert, og vi fikk plasser uten jordbruk.
I Asker og Bærum regner man med at befolkningen ble omtrent femdoblet i perioden fra slutten av 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. Men befolkningsveksten var ikke jevn. Det var uår og epidemier, og i noen perioder var det mye utvandring, i andre perioder mye innvandring. Folketellinger fantes ikke på denne tiden, og tallene er usikre. Fra omkring 1815 begynte en ny tid med store fødselsoverskudd. Dødeligheten gikk ned.

Befolkningsveksten fikk følger. I et normalår kunne Bærum ikke brødfø seg selv, og korn måtte tilføres utenifra. I 1689 kunne ikke selv de største og beste gårdene greie seg på egen avling. En konsekvens av lavere dødelighet på 1800-tallet var at Bærum fra å være et innflyttingsområde ble et fraflyttingsområde.
Den lave dødeligheten skyldtes blant annet at det var færre epidemier av smittsomme sykdommer. Dette kan ha sammenheng med bedre ernæring og dermed bedre motstandskraft hos folk. Jernverkene bidro også. Det at folk tjente penger, gjorde dem i stand til å kjøpe mere matvarer. På begynnelsen av 1800-tallet ble vaksinering mot kopper vanlig. Mange hadde tidligere dødd av denne sykdommen.

Gårdsdrift og landbruk
På 1600-tallet var det havre bøndene sådde mest av. Tidligere var det mer bygg. Dette kan ha noe med klima, jordsmonn og tilgang på rent såkorn å gjøre. Rug og hvete ble det dyrket lite av. Rugen ble sådd på bråter. Det var områder der man hadde hugget skogen, ryddet store stokker og brent kvist som lå igjen.
På mange gårder hadde de plog, men selv om disse hadde deler av jern, kunne de fortsatt ikke snu jorda. Plogen kunne heller ikke pløye opp gressvoll, og ble bare brukt til å bearbeide det som allerede var åker. Det ble også brukt harv med tinder av jern, særlig til å molde ned kornet etter såing.

På 1800-tallet kom poteten for fullt. Den kunne vokse i karrig jord og tålte dårlig klima. Poteten ble redningen for mange når kornhøsten slo feil. Prester og andre embetsmenn gikk i spissen og oppmuntret til potetdyrking.

Bønder flest hadde husdyr som beitet i utmarka om sommeren, men det var vanskelig å skaffe nok vinterfôr. Den beste jorda var lagt ut til åkre og dyrking av eng til grasproduksjon forekom ikke. Man måtte slå gress på de få naturlige engene som fantes og på myrer inne på skogen. I tillegg måtte de skjære løv (lauving) og bark fra trær om sommeren og gi til kyrene om vinteren. Sau og geit kunne spise tynne kvister som ble kjørt hjem fra skogen. Sulteforing om vinteren var fortsatt vanlig. Det var om å gjøre at flest mulig dyr overlevde. Utpå vårparten kom kalvingen, og kyrne begynte å yte igjen.

Pløying hørte til våronna, og da var det hektisk. Såkornet måtte tidligst mulig i jorda. Tiden mellom våronn og slåttonna kaltes håballen og var en roligere tid. Da kunne man holde ting og forvente at mange kunne delta. Slåttonna tok til nærmere midten av juli og varte måneden ut. Mennene slo og kvinnene rakte. Høyet ble tørket på bakken. De som ikke hadde hest, måtte bære høyet inn på ryggen.
Kornet ønsket man å få inn i løpet av september. Helt inn på 1800-tallet ble kornet tørket på bakken ved at kornband ble reist mot hverandre. Tresking med sliul (en stokk til å banke løs korn fra aksene med) foregikk utover vinteren.

På 1600-tallet hadde en del gårder hest. Men nesten ingen drev med hesteavl selv, de kjøpte smårasede hingster av driftekarer som kom vestfra. Av alle husdyrslag var det hestene som økte mest fra midt på 1600-tallet. Hesten kunne brukes til betalt arbeid. Etter at jernverkene ble etablert kunne bøndene drive med transport av malm, jern og kull.

Etter hvert ble det innført nye metoder i jordbruket, og dette skjøt særlig fart etter år 1800.
Bøndene begynte å drenere jorda, som regel med åpne grøfter. De ble også flinkere til å behandle gjødselen, blant annet ved å dekke den til. De begynte å blande leirjord med sand og sandjord med leire, og de skjønte at sur jord trengte kalk. Det ble mer jern i plog og harv, og plogen kunne skjære seg ned i gresstorv når ny mark skulle ryddes. Plogen fikk også en veltefjøl som kunne snu jorda.
På 1800-tallet ble vekselbruk utbredt. Ved å dyrke vekselvis korn, rotfrukter og eng på samme areal, ble avlingene større.

Bygningene
Skikken på 1700-tallet var å bygge særskilte hus for hvert formål. Fjøs, stall, stue, saue- og geitehus, svinehus og lader (lagringshus) ble bygget hver for seg rundt et tun. Dette ble gjort blant annet av brannsikkerhetsmessige grunner. De store altomfattende driftsbygningene ble ikke vanlige før langt ut på 1800-tallet. Smia og kjona var det særlig viktig å plassere et stykke unna resten av bebyggelsen på grunn av brannfare. Kjona var et tørkehus for korn, malt og lin. Det var her et ildsted i første etasje, og det som skulle tørkes lå i andre etasje. Ladene var åpne fra bakken til mønet, og her ble både høy og utresket korn lagret. Låven måtte derimot alltid ha et slett og fint gulv, for der foregikk treskingen. Ofte hevet man dette gulvet så mye at det ble ekstra rom under låvegulvet, brukt som stall, som redskapsbu eller annet. Da måtte det bygges låvebru opp til treskegulvet. Husene var stort sett ikke panelt, og de ble sjelden malt.

På 1700-tallet hadde mange stuer bryglassvinduer. Disse var det ikke så lett å se gjennom. Såkalte "engelske vinduer" med tresprosser kom ikke i bruk på gårdene før lenger ut i århundret. Vinduer av denne typen gjorde det etter hvert ønskelig med gardiner, noe som dukket opp hjemme hos velstående bønder på andre halvdel av 1700-tallet, sikkert etter forbilde fra byen.

Livet på gården
Kvinner gikk gjerne gravide i det ene året og gikk med brystbarn i det neste. Ammingen var befruktningshindrende.
Barn var tidlig med å hjalpe til med arbeidet på gården. Flertallet av ungdommene tok seg antagelig tjeneste før de nådde konfirmasjonsalder. Hver syvende tjenestedreng i Asker og Bærum var 14 år eller yngre. Gjennomsnittsalderen for en konfirmanter var høyere enn i dag, kanskje omkring 17 år. Overhøring hørte med til konfirmasjonen, men på 1700-tallet viser protokoller at overhøringen fortsatte livet ut.
De fleste ekteskapsforbindelser ble knyttet innen bygda. Storfolk måtte reise litt lengre for å finne passende partner.
Når man ble gammel, kunne både de som eide en gård og de som var leilendinger få kåravtale (avtale om å fortsatt få bo på gården) med sin etterfølger. Leilendinger kunne ikke være sikre på å få i stand slike avtaler. Gamle husmannsfolk ble ofte fattiglemmer (se nedenfor).

De fleste bondekoner hadde på 1700-tallet mer enn ett skjørt, og disse kunne være sydd av kjøpetøy, kanskje med utenlandsk opprinnelse. Trøye og liv (overdel uten ermer) skulle også helst være av innkjøpt stoff. Farging av tøy var vanlig. Garderoben for en bondemann kunne være en grå vadmelskjol (et ytterplagg som vi ville kalle frakk), en skinnbukse, antagelig av semsket geiteskinn, kanskje en vest av randet verken og en brystduk av kalemank. Den tids mannsvester hadde ermer, mens det som svarte til vår tids vest var brystduken. Kalemank var et fint vevet stoff av ull og geitehår, og var sikkert kjøpt i Kristiania. Vestestoffet derimot, verken, hadde renning av lin og islag av ull, og var sannsynligvis hjemmevevd.
Til garderoben hørte ellers luer av forskjellige stoff, kanskje med fløyelskanter eller kniplinger, kanskje en linhatt eller to, tørklær, lerretsforklær, votter og vanter, og naturligvis strømper og skotøy. Undertøy var det mindre av. Som regel nevnes det ikke i skifteoppgørene, først og fremst fordi hverken menn eller kvinner den gang brukte så mye av det slaget.

Klesvask foregikk i bryggerhuset og nede ved bekken noen ganger i året og var et storarbeid. Dessuten var det mye arbeid med å holde klærne i stand, dels fordi plaggene ble brukt lenge og dels fordi de ikke hadde så mange av hvert plagg.

På de største gårdene levde man uten bekymring for det daglige brød. Det var laken og dyner i sengene, ikke halm og grove tepper. På disse gårdene kunne man ha et sosialt og kulturelt liv. Inventarlistene fra skifteoppgjørene forteller om en meget stor forskjell på overklasse og bønder.

Endringer i eierforhold
Kronen overtok ved Reformasjonen i 1537 bispestolens jordeiendommer og alt det som de forskjellige klostrene eide. Kongen sikret seg samtidig disposisjonsretten til det jordegodset som lå til Domkirken og Mariakirken i Oslo. De gårdene og gårdpartene som hørte til presten i Asker og til de tre lokalkirkene i Asker, Tanum og Haslum, ble derimot ikke rørt. Men disse godssamlingene la ikke lenger på seg slik de hadde gjort i middelalderen. Med unntak av det som skjedde ved Reformasjonen, var eiendomsforholdene temmelig stabile både på 1500-tallet og på første halvdel av 1600-tallet. Kongen og kirken eide da til sammen omtrent halvparten av jorda i Asker og Bærum. Adelen eide også mye.
Adelen på Nesøygodset hadde mange gårder. Nesøygodset var en godssamling som fra 1350 til 1600 tilhørte norske og danske adelsfamilier, riddere og riksråder. Godssamlingens hovedgård var Nesøya setegård i Asker. I 1625 omfattet Nesøygodset over 60 gårder i Asker og Bærum. Stattholder Christopher Urne kjøpte i 1639 Nesøya hovedgård med "tilligende jordegods".

De fleste bøndene var leilendinger og betalte skatter og avgifter (landskyld) til kongen, kirken eller adelen. De betalte med salt, korn eller andre varer. Så lenge bøndene klarte sine forpliktelser, satt de forholdsvis trygt. Det var sjelden jordeieren overtok gården deres. Hvis eieren trengte gården selv, ble leilendingen sagt opp og måtte flytte førstkommende faredag. Faredager var 14. april og 14. oktober.

Svært få bønder var selveiere, men noen eide parter i andre gårder. I Østre Bærum var det storbonden og bygdelensmannen Paul Iversen Voll på Voll som var bygdekaksen. Han satt som leilending på sin egen gård, men eide flere andre gårder.

Krigene med Sverige i årene før 1660 ga som resultat for Norge ikke bare at Jemtland, Herjedalen og Båhuslen ble svensk, men førte også til at den dansk-norske staten satt igjen med en enorm statsgjeld. For å dekke mest mulig av den, så kongen seg nødt til å pantsette eller selge store deler av den jorda som i århundrenes løp var kommet på kronens hender, det såkalte krongodset. Det var byborgerne, tidens nye pengemenn og spekulanter, som overtok det aller meste av disse eiendommene.
I Bærum var det blant annet eieren av Bærums Verk, Gabriel Marselis. som kjøpte eiendommer. En eneste bonde blandet seg i dansen. Det var Jens Grav i Østre Bærum, en av Paul Volls sønner, som foruten den gården han selv satt på, tilpantet seg nabogården Nadderud.

I årene etter krongodssalget foregikk det en god del kjøp og salg av jord borgere imellom, og den uten sammenligning største godstransaksjonen – den største vi kjenner i hele Askers og Bærums historie – skjedde i 1663. Da solgte Christian Urne, den siste adelige eieren av Nesøygodset, alle sine eiendommer i Asker og Bærum til den hittil nokså ukjente Knut Frantzen. Skjøtet fra Christian Urne omfattet Nesøya, Kjørbo og Lysaker og omtrent 60 gårder og gårdparter i Asker og Bærum. Det omfattet dessuten blant annet sager, møller og kalkbruk. På 1670-tallet begynte Knud Frantzen, av uklare årsaker, å selge eiendommer. I 1674 solgte han deler av Nesøygodset til Anna Felber Krefting på Bærums Verk. Hun hadde mottatt store summer fra danskekongen for levering av krigsmateriell fra jernverket. I 1682 kjøpte også Herman Krefting, som da var eier av Bærums Verk, flere gårder som lå under Nesøygodset.

De som overtok jordeiendommer i Bærum, begynte fra 1672 å selg til bøndene. Fra å være en bygd der praktisk talt alle bønder var leilendinger, ble det mer og mer vanlig at bøndene selv eide den jorda de brukte. Den samme utviklingen fant sted også i andre bygder. Se oversiktene nedenfor.

Grunnen til at overgangen til selveie startet på denne tiden var ikke at bøndene plutselig hadde fått større økonomisk evne til gårdkjøp enn de tidligere hadde hatt. Det var borgerne som var blitt interessert i å selge. Dels hadde myndighetene ved en forordning i 1684 satt en fast øvre grense for hvor mye det skulle være tillatt å ta i førstebygsel (leie) av en gård av en viss størrelse. Dermed ble det mindre lønnsomt å leie ut jordeiendom. Men salgene hang nok først og fremst sammen med at det nå var dukket opp mer fristende former for pengeplassering. I lang tid hadde jord vært et selvfølgelig investeringsobjekt, og landskyld og andre skatter hadde vært den avkastning man kunne vente av sine midler. Men særlig med veksten i trelastnæringen hadde det åpnet seg nye muligheter. Skog og sagbruk ga bedre avkastning av kapitalen enn de vanlige jordleieinntektene. Skulle man eie jord nå, måtte det helst være skogrike eiendommer med fordelaktig beliggenhet.

Bøndene følte seg på mange måter tryggere når de var selveiere. De kunne blant annet gjøre kårkontrakten til en heftelse på selve gården. Så kunne arvingene gjøre hva de ville, kårfolket satt trygt uansett hvem som eide eller brukte gården.

Setring
Seterdriften oppstod for å utnytte beitet i utmarka og dermed avlaste innmarka. Mange gårder hadde seter på 1700- og
1800-tallet, men setring kan kan ha blitt benyttet mye lenger tilbake i tid. I Bærum har det vært mellom 30 og 40 setre.
Kinning og ysting var vanlige måter å bruke melken på i forbindelse med seterdriften.
Seterbygningene hadde en enkel standard beregnet på sommerbruk. Noen setre hadde fjøs. På slutten av 1800-tallet avtok naturalhusholdet og stadig færre gårder sendte buskapen til seters.
Stovivollen er en av våre eldste bevarte setervoller. Den var seter for gårdene Stovi, Kveise, Skui og Butterud. I dag står det to bygninger på vollen. Seterhuset antas å være oppført en gang før 1800. Seterdriften på Stovivollen ble nedlagt i 1935.
Vensåsseter, der seterhusene også fortsatt står, var tidligere seter for flere gårder i Lommedalen. Vensåsseter nevnes første gang i forbindelse med et skifte etter et dødsfall på Nedre Vensås i 1752. Setringa her tok slutt rundt 1960, en av de siste setringene i marka.

Husmannsvesenet
Mellom 1671 og 1770 ble det begrenset adgang til å dele gårdene i flere bruk. Samtidig var det meste av gårdene som lå øde etter svartedauden gjenryddet. Folketallet fortsatte å øke, og løsningen ble husmannsvesenet.

Husmannsplassene ble gjerne anlagt på marginale områder og kunne være på mellom 5 og 6 dekar (mål). Plassene hadde vanligvis en liten stuebygning og en eller to uthusbygninger. Det skulle være "plass til en stue og muld til en plog".

Husmannsplassene fikk naturnavn som Bakken og Lia, rudnavn som Sleiverud og Tasserud, humoristiske navn som Rolighølet og Makedonien, navn knyttet til ferdselsårer som Grinda og Hvile og navn etter levebrødet som Sagmesterplassen og Ommen.

Husmennene arbeidet for bøndene, og/eller betalte en pengesum mot at de fikk disponere husmannsplass. Mange hadde til å begynne med ikke skriftlige kontrakter/arbeidsavtaler og kunne ved uenigheter med eieren bli oppsagt på kort varsel. Senere ble det krav om skriftlige kontrakter, men disse kunne stille strenge krav til husmannen.
Flere husmenn hadde i tillegg arbeid utover arbeidsavtalen, som kjøring, kalkbrenning og vedhogst. For bonden var husmennene en fleksibel arbeidskraft som kunne betales for en kortere innsats, i motsetning til annet tjenestefolk som måtte festes for et helt eller halvt år av gangen og betales også når det ikke var så mye å gjøre.

Det arbeidet husmannen gjorde, økte verdien av eiendommen. Særlig tydelig kom dette frem hvis husmannen ble oppsagt og det nydyrkede areale ble en del av selve gårdsbruket.

Fra slutten av 1600-tallet vokste tallet på husmenn med stor fart, og i 1801 utgjorde husmennene og deres familier rundt 40 % av hele jordbruksbefolkningen i Asker og Bærum. De store gårdene kunne ha mange husmannsplasser. Det lå for eksempel 16 plasser under Vøyen.

Husmennene kunne komme fra andre bygder, fra byen eller de var fra den lokale bygda. Ofte ble det etablert husmannsplasser på en gård for at barna på gården skulle ha et sted å bo.

Det var klare forskjeller på bonde og husmann. Bonden og hans kone var ofte faddere for husmannens barn, og de kunne invitere husmannen til gilde på gården, men det omvendte forekom ikke.

Det fantes også jordløse husmenn og strandsittere. Disse hadde ingen eller ubetydelig arbeidsplikt; de måtte skaffe seg utkomme på egen hånd. Ofte var dette håndverkere som smeder, snekkere og hjulmakere, eller fiskere og fraktmenn.

På andre halvdel av 1800-tallet begynte husmannsvesenet å miste sin betydning. Amerika og en begynnende industrialisering ga plassfolk mulighet for å finne levebrød utenfor bygdesamfunnet.

Mer om Fossum jernverk
Peder Anker anla en masovn for jernproduksjon ved Fossum omkring 1790.
Fossum Jernverk ble drevet som et underbruk av Bærums Verk, men Fossum hadde egne produkter.

Malm til jernverket ble først hentet i gruvene ved Gaustad og Sognsvann, men dette var ikke lønnsomt, Man gikk derfor over til å hente bedre malm fra Langø gruver ved Kragerø og Solberg gruver ved Arendal. Malmen ble tatt i land på Vækerø og kjørt med hest opp Vækerøveien og Ankerveien til Fossum.

Kraft til blåsebelgene i masovnen og til stangjernshammeren kom fra Hammerfossen like ved verket. Jernverket var i drift bare deler av året blant annet på grunn av varierende vannføring.

På 1820-tallet ble jernverket nedlagt en tid, men helt slutt ble det ikke før i 1858.